Hvorfor blir vi fete?

Her er et leseverdig innlegg av Gary Taubes, forfatter av flere bøker, blant annet "Good calories, bad calories" - og ikke minst den populariserte og oppdaterte utgaven av denne: "Hjelp - vi blir tjukkere! Hvorfor - og hva kan du gjøre med det?".

Hva gjør oss egentlig fete?
Av Gary Taubes, forfatter av blant annet boken

Innlegg i The New York Times

En kalori er en kalori. Dette har vært grunnlaget for vår kunnskap Om overvekt siden 1960-tallet. I praksis betyr det at en kalori fra protein genererer den samme energien når den metaboliseres i en levende organisme som en kalori
fra karbohydrat eller fett. Når vi snakker om overvekt og dens årsaker, er uttrykket ”en kalori, er en kalori” nesten alltid brukt for å understreke at det er ikke hva vi spiser, men mengden som er avgjørende. Vi blir fete fordi vi inntar flere kalorier enn vi forbrenner; snur vi det på hodet og forbrenner mer enn vi spiser, så blir vi slanke. Alle som forteller deg noe annet, vil forsøke å selge deg noe. Det er logikken, i følge kaloritellerne.

Men ikke alle kjøper ”en kalori er en kalori”-argumentasjonen, og nylig så vi uenigheten igjen. JAMA (Journal of American Medical Association) publiserte resultatene av en klinisk studie der lege David Ludwig og hans samarbeidspartnere ved Boston Children’s Hospital. Mediene behandlet dette som ”nok en diettstudie”, men studien tok for seg langt større og mer fundamentale spørsmål: Hva er det egentlige årsaken til overvekt? Hvorfor blir vi fete i
første omgang? For mange kalorier? Eller er det noe annet?

"En kalori er en kalori”-teorien går tilbake til 1878 da Max Rubner, en tysk ernæringsfysiolog, grunnla det han kalte for loven om isodynamikk. Loven ble brukt av medisineren og diabetologen Carl Von Noorden, som maktet å ha to tanker i hodet samtidig – én som forholdt seg til kalorier inn og kalorier ut, og en annen om hvordan kroppen behandlet disse kaloriene: til lagring eller til forbruk. Og det har vært kjernen i dette kontroversielle spørsmålet hele tiden; vi er ikke ferdige med emnet og det står  Fremdeles som ubesvart. Dersom overvekt skyldes energi-partisjonering – en fettlagringsdefekt – da må fokuset rettes mot kvalitetenpå maten som spises, og ikke mengden. Nå ble karbohydratene, spesielt de raffinerte og lettfordøyde (de som har høy glykemisk indeks) hovedmistenkt . Sukker likeså.  

Hvorfor blir vi fete?

Hva er årsakene til fedme?

Her er et leseverdig innlegg av Gary Taubes, forfatter av flere bøker, blant annet "Good calories, bad calories" - og ikke minst den populariserte og oppdaterte utgaven av denne: "Hjelp - vi blir tjukkere! Hvorfor - og hva kan du gjøre med det?".

Hva gjør oss egentlig fete?

Av Gary Taubes, forfatter av blant annet boken


HJELP - VI BLIR TJUKKERE!


Innlegg i The New York Times

En kalori er en kalori. Dette har vært grunnlaget for vår kunnskap Om overvekt siden 1960-tallet. I praksis betyr det at en kalori fra protein genererer den samme energien når den metaboliseres i en levende organisme som en kalori
fra karbohydrat eller fett. Når vi snakker om overvekt og dens årsaker, er uttrykket ”en kalori, er en kalori” nesten alltid brukt for å understreke at det er ikke hva vi spiser, men mengden som er avgjørende. Vi blir fete fordi vi inntar flere kalorier enn vi forbrenner; snur vi det på hodet og forbrenner mer enn vi spiser, så blir vi slanke. Alle som forteller deg noe annet, vil forsøke å selge deg noe. Det er logikken, i følge kaloritellerne.

Men ikke alle kjøper ”en kalori er en kalori”-argumentasjonen, og nylig så vi uenigheten igjen. JAMA (Journal of American Medical Association) publiserte resultatene av en klinisk studie der lege David Ludwig og hans samarbeidspartnere ved Boston Children’s Hospital. Mediene behandlet dette som ”nok en diettstudie”, men studien tok for seg langt større og mer fundamentale spørsmål: Hva er det egentlige årsaken til overvekt? Hvorfor blir vi fete i
første omgang? For mange kalorier? Eller er det noe annet?

"En kalori er en kalori”-teorien går tilbake til 1878 da Max Rubner, en tysk ernæringsfysiolog, grunnla det han kalte for loven om isodynamikk. Loven ble brukt av medisineren og diabetologen Carl Von Noorden, som maktet å ha to tanker i hodet samtidig – én som forholdt seg til kalorier inn og kalorier ut, og en annen om hvordan kroppen behandlet disse kaloriene: til lagring eller til forbruk. Og det har vært kjernen i dette kontroversielle spørsmålet hele tiden; vi er ikke ferdige med emnet og det står  Fremdeles som ubesvart. Dersom overvekt skyldes energi-partisjonering – en fettlagringsdefekt – da må fokuset rettes mot kvalitetenpå maten som spises, og ikke mengden. Nå ble karbohydratene, spesielt de raffinerte og lettfordøyde (de som har høy glykemisk indeks) hovedmistenkt . Sukker likeså.  

Frem til 1960-tallet ble nettopp karbohydrater behandlet som ovedmistenkt bak overvekt: ”enhver kvinne vet at karbohydrater gjør deg fet”, åpnet to britiske dietister en artikkel med i British Journal of Nutrition tilbake i 1963. Mekanismen er åpenbar: karbohydrater stimulerer produksjonen av insulin, som blant annet har som oppgave å bringe fett inn i fettcellene og å lagre det. Men på dette tidspunktet var vitenskapen inne i et skifte, overvekt var i ferd med å bli et «energitema». Karbohydrater, som inneholder mindre enn halvparten kalorier enn fett per gram, var i ferd med å bli forvandlet til hjertevennlig mat. En av årsakene til at vi blir fortalt å spise fettfattig, karbohydratrike dietter, er forventningen om at det vil holde oss slanke.  Det som Ludwigs forskerteam gjorde ved Boston Children’s Hospital, hadde ikke blitt gjort før. Først tok de overvektige personer og effektivt nok halveis-sultet dem til de hadde slanket seg 10 til 15 prosent av sin vekt. De som slanker seg på denne måten, legger svært ofte på seg igjen.

Energibruken deres synker raskt og de forbrenner færre kalorier enn andre som naturlig veier det samme som dem. Det betyr at de kontinuerlig må bekjempe sultfølelsen bare for å opprettholde vekttapet sitt. Idéen er at vekttapet forårsaker ”metabolske tilpasninger”, som gjør det omtrent uunngåelig å legge på seg igjen. Ludwig sitt team målte deretter hvor mange kalorier de slankede forsøkspersonene forbrant hver dag, og gav dem tilsvarende mengde kalorier gjennom maten. Men nå skulle de få tre veldig forskjellige dietter, én måned på hver diett. De spiste den samme mengden kalorier i alle tre diettene, som tilsvarte den energien de forbrant etter vekttapet, men sammensetningen av næringsinnholdet var svært forskjellige.

Den første dietten var lav-fett og derfor høy på karbohydrater. Dette er dietten som vi alle anbefales å følge: fullkorn, frukt, grønnsaker og magre proteinkilder. Den andre dietten hadde en lav glykemisk indeks: færre karbohydrater totalt, men de som var inkludert var trege å fordøye: bønner, ikke-stivelsesholdige grønnsaker og andre minimalt behandlede kilder. Den tredje dietten var Atkins, som er veldig lav på karbohydrater og høy på fett og proteiner.

Resultatet var oppsiktsvekkende. Ganske enkelt, jo færre karbohydrater de konsumerte, desto mer energi brukte de. Under den svært så karbohydratfattige dietten Atkins, var det omtrent ingen metabolsk tilpasning til vekttapet. Disse personene forbrant i snitt bare 100 kalorier mindre per dag enn det de gjorde før vekttapet. 8 av 21 personer forbrant mer enn de gjorde før vekttapet – det motsatte av den antatte metabolske kompensasjonen.

På lavkarbodietten forbrant Ludwig sine testpersoner 300 kalorier mer per dag enn de gjorde under lavfett dietten, og 150 kalorier mer enn under dietten med lav glykemisk indeks. Som Ludwig forklarte: når de spiste fettfattig mat, måtte de legge til én times fysisk aktivitet av moderat intensitet hver dag for å forbrenne like mye energi som de ville gjort uten anstrengelser på den svært karbohydratfattige dietten. Og dette mens de konsumerte den samme mengden kalorier. Hvis den fysiske aktiviteten gjorde dem enda mer sultne – en sannsynlig antagelse – ville det å opprettholde vekten på lavfett, høykarbo dietten være enda vanskeligere. Hvorfor har dette relevans for årsaken til overvekt? En måte er å anse de slankede personene som ”pre-overvektige”. De er nesten garantert å bli fetere, så de kan derfor være stand-ins i forskningen – kanskje de beste vi har – for de av oss som er disponible til å bli fete, men som ennå ikke er blitt det og som kanskje bruker noen år eller tiår lengre på å bli det.Hvis vi anser Ludwig sine testpersoner som ”pre-overvektige”, så forteller studiet oss at diettens sammensetning avnæringsinnhold kan utløse disponibiliteten til å legge på seg – uavhengig av de konsumerte kaloriene. Jo færre karbohydrater vi spiser, desto lettere holder vi oss slanke. Jo flere karbohydrater, desto vanskeligere.

Med andre ord, karbohydrater er fetende og overvekt er en fettlagringsdefekt. Det som betyr noe er derfor mengden og kvaliteten på karbohydratene vi konsumerer, og den effekten de har på insulin.   Sett utifra dette perspektivet viser forsøket at blant de dårlige valgene vi kan ta for å opprettholde vekten vår, finnes nettopp det som styresmaktene og medisinske organisasjoner som AHA (American Heart Association) har fortalt oss at vi skal gjøre: spise fettfattig, karbohydratrike dietter – selv om de inneholder fullkorn, frukt og grønnsaker. En kontroversiell konklusjon? Absolutt, og Ludwig sine resultater er ikke på noen som helst måte satt. Diettene burde gis over lengre tid enn én måned – noe han håper å gjøre i et oppfølgingsstudie. Som i hvilken som helst vitenskap burde disse eksperimentene bli gjentatt av uavhengige forskere. Vi har diskutert dette i mer enn ett århundre. La oss avgjøre saken med enda mer god vitenskap. De offentlige helsegevinstene er enorme.

Gary Taubes er forfatteren av flere bøker, blant annet den legendariske boken "Good calories, bad calories" og “Why We Get Fat”. Tilgjengelig på norsk som e-bok.

Jaime PanoComment